Betrakninger en september dag ved togvinduet

Kiel - Hamburg, 23. september 2004

Jeg sitter på toget til Hamburg. Jeg har gjort det en stund nå. Tre uker er gått siden jeg startet på mitt nye liv som "teknisk konsulent" i et suksessrikt it-firma rett ved Michaels kirken i hanseaterbyen.

Livet som jobbpendler er annerledes. Med unntak av en sommer hvor jeg pendlet strekningen Sarpsborg - Oslo, har jeg alltid hat en tradisjonell vei til jobb; til fots. Jeg liker å gå. Gå fort. Komme meg fram for egen maskin. Ikke være avhengig av en kjøremaskin, eller en overfyllt buss, et tog eller en t-bane med hundrevis av medmennesker som allerhelst ikke vil være akkurat der de er når de farer sammen med meg gjennom byens gater. De vil aller helst være framme. Jeg har ofte filosofert over hvor mye mer givende, koseligere det ville vært dersom vi hadde alle nytt tiden vi tilbrakte sammen med våre medborgere.

Istedenfor å stirre ut av vinduet på hus som man har sett to ganger om dagen i tre år, lese de sammme reklameplakatene, finne ut alle instillinger på mobiltelefonen eller lese Rema kvitteringene som man har i lomma, nyter jeg istedet turen.

Nå nyter jeg morgensolen som legger sine varme armer over åkrene utenfor Kiel. Vindmøllene som i taus majestet lager strøm til folket i Schleswig-Holstein. Togturen tar en time og et kvarter. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha bodd i gå avstand til jobben. Selvfølgelig. Det ville spart mye tid, mye energi og mye penger. Men nå bor jeg en gang langt fra jobben og må gjøre det beste ut av det!

Som sagt, jeg nyter landskapet rundt meg. Jeg er heldig; toget mitt ferdes gjennom et vakkert landskap. Jeg leser nyhetene. Som nordmann i utlendighet føles det godt å lese norske nyheter. Verdensveven har fått en ny betydning for meg; den muliggjør at jeg hver morgen kan laste min norske favorittavis og ta den med meg på toget - fantastisk teknologi!

Teknologi, ja. Det er jo teknolog jeg er i min nye jobb; teknisk konsulent. Det betyr at jeg både konsulerer og er teknisk. En fantastisk kombinasjon som jeg alltid har drømt om. På den ene siden får jeg tilfredstilt min teknologitørst; GNU/Linux, Unix, Java, XML, CORBA og databaser for jeg i rikt monn. I tillegg får jeg reist mye, veldig mye. Jeg er normalt underveis i min jobb. Mandag morgen starter turen som ikke stopper før torsdag kveld. Da får jeg komme hjem og ta fredagen fri - har jeg blitt lovet. På reisefot, hos våre kunder skal jeg hjelpe til med hva som måtte ønskes. Jeg skal holde foredrag og undervisning hvordan vårt system skal brukes. Videre kan jeg installere systemet, konfigurere det, balansere det og på alle måter skreddersy dette systemet til kundens behov og ønsker.

Jeg er spent. Spent fordi jeg har ennå ikke vært ute i felten. Fram til nå er jeg læregutt. Veldig læregutt, det er så mye som skal læres. Jeg fikk vite i forigårs at jeg om tre uker skal bli sent til Syd-Tyskland på mitt første oppdrag. Sammen med andre konsulenter denne gangen, så ikke oppgaven blir for vanskelig. Jeg gleder meg, og gruer meg.

Toget mitt er en halvtime unna Hamburg nå. Naturen rundt meg er fremdeles billedskjønn og jeg nyter tiden jeg har her i kupeen. Å sitte på toget er litt som å være på båt - en kan ikke gjøre noe med tiden. Eller rettere sagt; en kan ikke få det til å gå noe fortere enn det det allerede gjør. Derfor må en bare innfinne seg med at det vil ta den tiden det tar og det beste en kan gjøre er å nyte turens solsider.

I en hverdag hvor jeg har mye stress (om morgenen må jeg gå 15 minutter til toget mitt og når turen er omme, venter en 25 minutters spasertur før jeg er ved skrivebordet mitt) er togturen i grunn veldig avslappende. På toget kan jeg lese avisa, favorittbladet, studere tysk, høre på musikk, snakke med medpendlere eller lukke øynene for en liten blund. Pendling har absolutt sine gode sider.

Og det bringer meg til dette tankebrevets kjerne; å pendle behøver ikke å være dagens største pest og plage. Pendlingen kan bli det etterlengtete pusterommet i en mer og mer stresset hverdag. Ta med noe godt å lese på, en termos kaffe eller te, litt musikk og et åpent sinn - og du vil overbevises at pendlingstiden kan være ganske fin!

Med ønske om fine turer med tog og buss,

-Torstein